FAQ

I en straffesak er domstolens oppgave å ta stilling til om den tiltalte er skyldig og i tilfelle utmåle straff. Disse sidene viser hvordan forskjellige typer straffesaker behandles og hvilke straffereaksjoner som gis.

Det er bare domstolene som kan idømme straff og ingen kan dømmes uten at det de har gjort er straffbart ifølge loven. Alle straffesaker starter i tingretten (unntatt Konfliktrådene for mindre alvorlige saker).

Hvis du er mistenkt, siktet eller tiltalt for en straffbar handling, har du en rekke rettigheter etter straffeprosessloven. Rettighetene skal sikre en rettferdig rettergang og dine muligheter til å forsvare deg. En av disse rettighetene er at du kan la deg bistå av forsvarer.

En etterforskning i en straffesak starter ofte med at en person får status som mistenkt i saken. Dette er imidlertid ikke noen formell status som gir den mistenkte flere rettigheter enn før han ble mistenkt. Vil du benytte forsvarer i en slik situasjon må du normalt betale for advokatbistanden selv.

En person mistenkt for lovbrudd kan få en juridisk status som siktet på forskjellige tidspunkt under politiets etterforskning. For eksempel får alle som varetektsfengsles, eller det benyttes andre tvangsmidler mot, status som siktet. Straffeprosessloven § 82 tilsier at en mistenkt får status som siktet når "påtalemyndigheten har erklært ham for siktet eller når forfølgning mot ham er innledet ved retten eller det er besluttet eller foretatt pågripelse, ransaking, beslag eller liknende forholdsregler rettet mot ham”.

Er du siktet vil du i en del tilfeller, f.eks. ved varetektsfengsling, ha krav på forsvarer og at det offentlige dekker utgiftene ved slik bistand. I alvorlige straffesaker vil du kunne søke om å få oppnevnt forsvarer på offentlig kostnad. Dette vil forsvareren din hjelpe deg med å gjøre.

Når etterforskningen er ferdig, tar påtalemyndigheten ut tiltale i de tilfeller der de mener den siktede skal dømmes for den handling han er siktet for. Personen får da status som tiltalt i saken. Personen vil da, med noen helt få unntak, ha et ubetinget krav på offentlig oppnevnt forsvarer.

Du kan vanligvis fritt velge hvilken advokat du vil ha som forsvarer i saken. I Norge gjelder prinsippet om «fritt forsvarervalg». Det må spesielle grunner til for at du ikke skal få oppfylt ditt ønske, for eksempel at advokaten er opptatt i lang tid slik at rettssaken din vil bli veldig forsinket.

Hvis du velger en forsvarer fra utenfor rettsdistriktet, må du regne med at du selv må betale advokatens utgifter til reise, opphold og hans krav på fraværsgodtgjøring.

Hvis du ikke ber om en bestemt forvarer, blir en av de faste forsvarerne i distriktet oppnevnt.

Hvis det ikke vil føre til forsinkelse i saken, kan du når som helst skifte forsvarer. Du har også rett til å engasjere en forsvarer som du betaler selv. Det er bare de faste forsvarerne utnevnt av en domstol som har plikt til å påta seg et oppdrag. Imidlertid må også andre advokater vanligvis fullføre et oppdrag de allerede har sagt ja til. Det betyr at han også skal hjelpe hvis saken ankes.

Som vitne, i en sak hvor verken du eller dine nærstående er involvert, har du forklaringsplikt. Det er noen begrensninger i forklaringsplikten hvis din forklaring kan medføre straff eller andre alvorlige konsekvenser for deg selv eller dine nærstående.

Som mistenkt, siktet eller tiltalt, har du ikke forklaringsplikt. Det er politi og påtalemyndighet som har bevisbyrden i straffesaker, og det er de som må frembringe de nødvendige bevis i saken. Du har ingen plikt til å forklare deg eller på annen måte fremskaffe bevis mot deg selv. Både ved politiavhør og ved forklaring i retten skal du få opplyst at du ikke trenger å forklare deg. Dette gjelder også selv om du har begynt å forklare deg; du kan på et hvilket som helst tidspunkt avbryte din forklaring og si at du ikke vil forklare deg ytterligere.

Hvis du velger å ikke forklare deg, kan både politiet og retten bruke dette mot deg, og det er viktig å drøfte dette spørsmålet med din forsvarer.

En sivil sak er en konflikt mellom to eller flere parter om hvem som har loven på sin side. Det kan dreie seg om arbeidsforhold, familiesaker, eiendomsgrenser, økonomi og saker mot det offentlige.

Partene i en sivil tvist plikter å forsøke å løse uenigheten uten å gå til domstolen. Dersom partene likevel ikke kommer til enighet på egen hånd, kan det bli nødvendig å gå videre med saken til forliksrådet. Den som reiser saken, kalles saksøker. Saksøkeren må sende klage til forliksrådet. En slik klage kalles en forliksklage. Når klagen er mottatt, innkaller forliksrådet partene til et rettsmøte med mål om å få partene til å bli enige om et forlik i saken. Hvis partene ikke blir enige, kan forliksrådet med partenes samtykke avsi dom i saken. Hvis saken gjelder et beløp under kr 125 000, kan forliksrådet avsi dom når bare én av partene ber om det.

Forliksrådet kan avslutte behandlingen dersom det er lite sannsynlig at saken egner seg for videre behandling i forliksrådet. Saksbehandlingen i forliksrådet avsluttets også hvis rådet ikke vil eller kan avsi dom.En sivil tvist kan løses ved hjelp av rettsmekling i stedet for hovedforhandling og dom. Det går ut på at partene kommer fram til en avtale, kalt rettsforlik, ved hjelp av en mekler. Dette er en raskere, mer effektiv og billigere måte å løse konflikten på.

Hvis saken ikke behandles i forliksrådet, eller den henvises til domstolsbehandling eller forliksrådet avsier dom, kan saken bringes inn for domstolen. Avhengig av sakstype vil saken behandles i domstolen på forskjellige måter; noen saker er egnet for rettsmekling, i saker etter barneloven gjennomføres det regulært saksforberedende møter hvor partene ved hjelp av dommer og sakkyndig psykolog prøver å finne gode løsninger på uenigheten. Se mer om sakstyper her: https://www.domstol.no/sivil-sak/sakstyper/

Dersom partene ikke blir enige om andre løsninger vil det bli gjennomført hovedforhandling, med bevisførsel og hvor saken tas opp til avgjørelse og retten avsier dom.
Dom fra tingretten kan i all hovedsak ankes til lagmannsretten. Dommer fra lagmannsretten kan i noen tilfeller ankes til Høyesterett

 

Hvis saken ikke kommer inn under ordningen med fri rettshjelp, må partene selv dekke utgiftene til sin advokat.

Avgjøres saken med dom, vil den som taper som hovedregel måtte betale motpartens advokatutgifter. Fri rettshjelp, eller forsikringsdekning, dekker ikke saksomkostningene til motparten.

Saksomkostninger omfatter utgifter til advokat og gebyrer til retten, med tillegg av moms. Sideutgifter vil være eventuelle utgifter til meddommere, skjønnsmedlemmer, sakkyndige, vitner, oversettelser, undersøkelser med mer.

Selv om det i noen tilfeller er nødvendig å gå til domstolene for å løse saken, er det et faktum at de aller fleste saker kan og bør løses uten at man tar ut stevning. Det er vanligvis i begge parters beste interesse å komme frem til en minnelig løsning.

Vi har større verdier å krangle om, og familiekonstellasjonene våre blir stadig mer innviklet. Det gir grobunn for flere konflikter.

Et korrekt og detaljert testament vil være med på å hindre konflikt og uenighet rundt arveoppgjør. Investering i noen få timers advokatbistand kan dermed redusere risikoen for konflikter og misforståelser.

Som hovedregel skal barn arve 2/3 av din formue, en ektefelle  ¼ (minimum 4G). Ektefellen skal likevel ha halvparten av arven, eller minst 6 g, hvis det ikke er barn etter avdøde og nærmeste familie er foreldrene eller avkom etter disse. Har avdøde heller ikke foreldre eller avkom etter disse i live, arver ektefellen alt. Den gjenlevende ektefellen kan velge selv å sitte i uskiftet bo, med eiers råderett. Denne står da fritt til å disponere boet etter eget ønske.

Barneloven regulerer i stor grad prosessen i barnefordelingssaker.  Den redegjør for også for hvilke momenter retten skal legge vekt på i avgjørelsen av hvor barnet skal bo fast og hvor mye samvær den andre av foreldrene skal ha. Avgjørende i alle tilfeller er først og fremst hva som er det beste for barnet.

I forbindelse med samlivsbrudd er konfliktnivået mellom partene ofte høyt, og det er derfor viktig med bistand som er løsningsorientert. Ved de fleste skilsmisser og samlivsbrudd ønsker begge foreldrene å ha hovedansvar for barna videre. Tenk på hvilken løsning som er best for barna. Det vanligste er at barna bor fast hos en av foreldrene, men delt bosted er også en mulighet.